3.9. Bortføringen av Abdullah Öcalan

Etter avsettelsen av DYP/Refah-regjeringen var det igjen Moderlandspartiet (ANAP) som overtok statsministerposten. Utover høsten 1998 trappet den nye regjeringen opp kampanjen mot PKK, og statsminister Mesut Yilmaz gikk til det drastiske skrittet å true både Syria og Libanon med invasjon. Målet var å selv gå inn for å ødelegge treningsleirene, dersom president Assad ikke ga opp støtten til de kurdiske opprørerne. Tyrkia truet også med å stenge av vannforsyningen fra Eufrat-elven, noe som kan ha vært et vel så viktig pressmiddel mot regjeringen i Damaskus.

Da Abdullah Öcalan i oktober uventet valgte å forlate Syria — sannsynligvis for den første gangen på 20 år — gikk plutselig kurderkonflikten over i en helt ny og særegen fase: De neste fire månedene befant PKK-lederen seg enten på reise eller på skiftende skjulesteder (NOTE 151), og det er ikke umulig at konflikten i denne perioden fikk mye mer mediadekning enn på de 20 årene siden PKKs opprettelse og i de 14 årene med væpnet kamp mot regimet. 15. februar kom det imidlertid til en brå slutt på ferden, etter at tyrkiske spesialagenter bortførte ham fra sitt siste skjul i den greske ambassaden i Kenya, godt hjulpet av USA og Israel (Frankfurter Allgemeine Zeitung 20.3.99, The Guardian 19.9.99)

Dermed brøt det igjen ut spontane massedemonstrasjoner blant kurdere i hele Vest-Europa, samt i Nordamerika og Australia, akkurat som det hadde gjort 12. november da Öcalan overraskende var ankommet til Fiumicini-flyplassen i Roma: På det tidspunktet var den italienske regjeringen bare tre uker gammel, men var på denne måten plutselig gjort til sentrum for en rasende internasjonal strid. Det er fortsatt uklart hvor mye regjeringen visste på forhånd, og i hvor stor grad prosessen var styrt for å prøve av reaksjoner fra ulike hold. Det som likevel er klart, er at det spontant var flere kurdere (bl.a. i Moskva, London og København) som enten satte fyr på seg selv eller i hvert fall forsøkte å gjøre det i solidaritet med sin leder. I de tyrkiske fengslene var det 27 kurdiske PKK-fanger som brente seg, og 11 av dem døde av skadene (Reuters 17.11.1998).Etter noen dager strømmet det kurdere og kurdervenner fra hele Europa til Roma — kanskje 40.000 mennesker eller mer, som slo seg ned på en sentral torgplass og danset og drakk te og demonstrerte for å vise støtte til Öcalan og hans forsøk på å få til en fredelig løsning på konflikten. Forskjellen på demonstrasjonene i november og i februar var derfor klare i sitt politiske innhold: Mens de første var markeringer for å vise håp og forhandlingsvilje, var de andre tvertimot markeringer for å vise avsky og sinne.

Trass i tildels stor velvilje fra venstreorienterte og grønne partier hadde samtlige europeiske regjeringer avslått å ta mot Öcalan i sine land (dvs. at han ble avvist på flyplassen dersom han forsøkte å lande, slik det f.eks. skjedde i Nederland), og absolutt ingen hadde vært i nærheten av å innvilge ham asyl. (Tyskland hadde til og med opphevet sin internasjonale arrestordre på Öcalan, av frykt for at hans eventuelle ankomst til forbundsrepublikken ville bety omfattende sammenstøt mellom tyrkere og kurdere). De fleste hadde oppfordret Tyrkia til å søke en politisk løsning på konflikten og til å avskaffe deres fortsatte åpning for dødsstraff i følge loven — men tydeligvis var det ingen andre regjeringer i verden enn kanskje den libyske, som hadde lyst til å åpent involvere seg ytterligere i den betente konflikten. Arrestasjonen ble straks møtt velkommen bl.a. av USA, mens bystyret i Roma derimot omgjorde navnet til den torgplassen hvor kurderne hadde vært til "Piazza Kurdistan". Det eneste stedet der det var mer omfattende politiske følger var i Hellas, der tre seniorministre (bl.a. forsvars- og innenriksministeren) ble avsatt for å ha samarbeidet med Tyrkia om bortføringsaksjonen. I Norge uttalte statsminister Kjell Magne Bondevik til NRK-fjernsyn at Tyrkia var en rettsstat og at han hadde tillit til at Öcalan ville få en rettferdig rettssak. Dessuten mente både han og utenriksminister Knut Vollebæk at saken som helhet nå hadde blitt et rent innenrikspolitisk spørsmål i Tyrkia (NTB 18.2.1999, Dagsavisen 18.2.1999, Klassekampen 26.-27.2.1999). (NOTE 152). Ved inngangen til april måned valgte NATO å gå til krig mot det serbiske regimet i Kosova-provinsen, slik at Tyrkia og Kurdistan igjen gled ut av medias bevissthet. Stort sett all offisiell regjeringskritikk mot Tyrkia forstummet, mens Tyrkia var på plass som en trofast alliert mot Slobodan Milosevic. Likevel valgte store deler av antikrigsbevegelsen — sammen med mange kritiske journalister — å trekke frem likhetene mellom Kosova- og Kurdistan-konflikten, og at NATO med minst like mye "humanitær rett" kunne ha valgt å bombe Ankara i stedet for Beograd.

For svært mange kurdere fortonte det hele seg som en omfattende internasjonal sammensvergelse, ikke minst etter at den kurdiske fjernsynskanalen MED-TV ble stengt i 21 dager (og deretter på ubestemt tid) av den britisk-baserte International Television Commission (ITC). En rekke britiske aviser har foretrukket den mer nøytrale betegnelsen "en interessekonflikt" og bl.a. henvist til at den offisielle stengingsårsaken var at kanalen angivelig "oppfordret til vold" og "valgte side i konflikten" — samtidig med at lederen av ITC, Sir Robbin Biggam, også er styremedlem i British Aerospace (BAe): På det tidspunktet holdt nemlig BAe på å forhandle frem en avtale om salg av rifler og granatkastere til de tyrkiske sikkerhetsstyrkene, som i høy grad også må sies å være en "side i konflikten" (The Guardian 28.4.1999).

I løpet av noen få uker var millioner av kurdere blitt frastjålet ikke alene lederen og selve symbolet på den kurdiske frihetskampen Abdullah Öcalan, men også deres viktigste informasjonskilde til konflikten — i en region der nesten all presse er under kraftig sensur og heller ikke vestlige medier nyter tillit. Situasjonen er den samme blant mange av de kurderne som bor i Vest-Europa; tilliten til media er stort sett på et nullpunkt. Dermed ble det heller ikke mulig å skape tilstrekkelig blest gjennom MED-TV om den planlagte opprettelsen av en kurdisk nasjonalkongress, som ellers skulle ha funnet sted omkring den kurdiske nasjonaldagen 21. mars 1999. Det var meningen at kongressen skulle samles i Baskerland i Spania, etter invitasjon fra den baskiske regionalforsamlingen. Dette ble imidlertid avvist av den spanske regjeringen, hvoretter saken kunne se frem til å bli behandlet i løpet av fem måneder hos den spanske høyesteretten. Fra midten av februar til midten av mai sendte Tyrkia dessuten tre ganger rundt 15.000 kommandosoldater (inkludert ca. 2.000 landsbyvakter) over den irakiske grensen, for å enda en gang forsøke å ta knekken på den gjenstridige geriljaen (Neue Zürcher Zeitung, 17.05.1999. Kämpfe im Kurdengebiet des Iraks und der Türkei, AP 7.4.99: "Turk Troops Enter Northern Iraq")

3.9.1. Økende spenning i Tyrkia

I mellomtiden ble stemningen i Tyrkia pisket opp til knapt usette høyder: I midten av desember ble den tyrkiske statsministeren Mesut Yilmaz avsatt pga. korrupsjonsanklager, slik at posten dermed gikk over til visestatsminister Bülent Ecevit. Før det hadde Yilmaz vært med å sette i gang en kampanje mot alt kunne assosieres til "kurdere" og "terrorisme" — en kampanje som etterhvert tok stadig mer karakter av en heksejakt, og som Ecevit uten å nøle tok over og gjorde til sin egen: Da Öcalan var ankommet i Roma hadde Yilmaz øyeblikkelig oppfordret til boikott av alle italienske varer i landet, og over alt ble det satt i gang aksjoner som f.eks. avbrenning av italienske flagg, ødelegging av italiensk frukt og grønnsaker osv. Yilmaz selv deltok ivrig i demonstrasjoner, f.eks. ved å kjøre i bil forbi den italienske ambassaden og bruke hornet for å vise sin avsky. Også i fjernsynstaler gikk han hardt ut mot Italia og fremsatte flere trusler. På ANAPs landsmøte i slutten av november valgte partiet å begrave alt som fortsatt måtte finnes av 90-tallets relativt liberale profil, etter noen år med mindre innflytelse til den sterkt høyreorienterte "hellige alliansen" i partiet. I mellomtiden sendte de statlig-kontrollerte fjernsynskanalene konstant innslag med spaghetti som ble overhelt med rødt blod, eller bilder av demonstrasjoner som krevde Öcalan utlevert — gjerne sammen med familiene til de drepte tyrkiske soldatene. Raseriet var økende, og historier begynte å dukke opp om folkemengder som hadde overfalt kurdere på gaten og deretter banket dem opp. Ved et tilfelle i Istanbul var det f.eks. en italiensk kirke som var nær ved å bli stormet, fordi 15 kurdere hadde søkt tilflukt inne i den. Utgangen ble at det var kurderne som ble arrerstert (Turkish Daily News 29.11.98, Reuters 17.11.98).

Stadig oftere viste demonstrantenene det såkalte "ulvetegnet", og det var på dette tidspunktet at også flere journalister i Vest-Europa begynte å oppdage hvordan symbolet er en fascisthilsen (tilsvarende det nazistiske "Sieg Heil"), knyttet til det høyreekstreme partiet MHP og deres gamle ungdomsorganisasjon med tilnavnet "de Grå Ulver": I takt med den stadig mer aggressive stemningen, gikk etterhvert mye av initiativet over til dette partiet og dets svært aktivistiske stormtropper. I mange tilfeller var det et åpenlyst samarbeid mellom MHPerne og den fascist-vennlige politistyrken, f.eks. ville politiet først stå som passive tilskuere til at kurdere eller menneskerettsaktivister ble banket opp — hvorpå ofrene ble tatt med på politihuset og fikk den samme behandlingen. I deler av Istanbul drev også fascistene selvtekt ved å kreve ID-kortene til folk, for deretter å banke opp dem som viste seg å være kurdere. I andre tilfeller var det bygninger som ble stormet, først og fremst HADEP-kontorer, men også familier kunne bli oppsøkt midt om natten for å skape en stemning av usikkerhet og konstant terror: Allerede 29. november (14 dager etter at Öcalan var ankommet til Roma) var over 1.000 HADEP-kontorer blitt enten stormet eller angrepet av politi, spesialstyrker eller av rasende menneskemengder anført av fascistene. De første 700 HADEP-representantene (inkludert partilederen Murat Bozlak og nestlederen Bahattin Günel) var satt i varetektsfengsel, og anklagerne fra statssikkerhetsdomstolen (DGM) ville at Bozlak skulle dømmes til 22,5 år i fengsel for å være "medlem av en illegal organisasjon"; dvs. Kurdistans Arbeiderparti PKK (Turkish Daily News 29.11.98).

Da Öcalan til slutt ble arrestert 15. februar ble ikke konfrontasjonene noe mindre — tvertimot slo de over i en ny triumfalisme, der Ecevit kunne ri høyt på at han igjen hadde stått frem som en stor nasjonal leder som under Kypros-invasjonen i 1974. Valgresultatet ble at hans "Demokratiske Venstreparti" (Demokratik Sol Partisi) ble det største med 22,4% og MHP ble katapultert inn i parlamentet som det neststørste partiet etter å ha vært uten representanter siden 1995. Dermed var det de mest kompromissløst anti-kurdiske partiene som var gått seirende ut, mens de korrupsjonsplagete partiene DYP og ANAP hadde lidd nederlag sammen med det sosialdemokratiske CHP som ikke en gang klarte å nå opp over sperregrensen.

3.9.2. Rettssak eller skueprosess?

I mellomtiden er Öcalan blitt plassert på den tyrkiske fangeøyen Imrali, der han i skrivende stund (17.5.99) blir oppbevart som den eneste innsatte og nektet adgang til både radio, aviser og fjernsyn slik at han selv ville kunne orientere seg. Tre måneder etter at Ecevit ga sitt løfte om en "rettferdig rettssak", tyder alt på at virkeligheten er den stikk motsatte: Av de opprinnelig 80 advokatene med tyrkisk statsborgerskap (dvs. både kurdere og tyrkere) som meldte seg til å forsvare Öcalan i den lovete rettssaken, er det flere som har trukket seg blant annet pga. drapstrusler, lynsjingsforsøk og allmenn trakassering fra så vel politi som demonstranter. Öcalan selv blir holdt isolert, og har bare fått snakke med sine advokater under oppsyn og i svært korte perioder om gangen. I første omgangen fikk de slett ikke kontakte ham før etter 10 dager, og de har fortsatt ikke fått lov til å ta med seg verken penn eller papir til notater. De må heller ikke ta med seg de notatene de selv har skrevet på forhånd. I slutten av april var Öcalan gått ned 15 kilo i vekt, i tillegg til at han led av sterk svimmelhet og var begynt å få problemer med hukommelsen og med sitt hjerte. Tilsynelatende fortsetter avhørene av ham med uforminsket intensitet, selv om myndighetene ikke vil komme med nærmere opplysninger om metodene. Media får tilgang på utvalgte opplysninger om saken, som advokatene ikke har fått høre om. På hvert eneste nivå er det lagt hindringer i veien. 10 dager etter arrestasjonen ble Öcalan undersøkt av Komitéen til Forebyggelse av Tortur, men siden den gangen er hans helsetilstand ikke på noe tidspunkt blitt bekreftet av noen form for uavhengige verken juridiske eller medisinske instanser. En måned senere var ingen av komitéens anbefalinger fulgt opp (f.eks. å gjøre det mulig for Öcalan å få tilgang på informasjon, til å bevege seg mer fritt osv.), og i slutten av april søkte advokatene om å la komitéen komme på et nytt besøk, i anledning av den tydelige forverringen av hans psykiske og fysiske helse. I midten av april hadde advokatene fortsatt ikke fått ett eneste skriftlig svar på deres ulike søknader og klager (Frankfurter Rundschau 12.5.1999, Laizer 10.5.1999).

Tyrkia har også avvist ethvert forsøk på utenlandsk innblanding i prosessen, inkludert den europeiske menneskerettsdomstolen. Trass dette har advokatene likevel bedt denne domstolen om å undersøke samtlige forhold helt fra bortføringsaksjonen mot Öcalan i Kenya til plasseringen på Imrali-øyen og forhørene på vegne av statssikkerhetsdomstolen i Ankara. I tillegg holder de på å forberede enda en sak, med den følgende ordlyden:

"The second international court case we are preparing is going to be a suit against Greece, Italy, Germany, The Netherlands, and Turkey together, as far as appeals to domestic remedies concerning asylum, extradition, torture, violation of the right to life, security, and freedom of the person and discrimination are being obstructed in each respective country. This case, during the course of which we aim to call all those persons and foreign secret services that were involved in the apprehension, from D'Alema to Simitis, from Demirel to Ecevit, will also be the subject of a case at the European Court of Human Rights in Strasbourg in the framework of the Council of Europe. Concerning those countries which lie outside the jurisdiction of the bodies of the Council of Europe, such as Kenya, the USA, and Israel, we are preparing an application to the UN Human Rights Commission in co-operation with lawyers from Turkey and abroad. The Ocalan case is one with international dimensions. His trial will also be an international one. These proceedings have started. Each of the states, with all its rights and wrongs, will be seated in the place it deserves in history. Hasip Kaplan, Öcalan Legal Team" (5. mai, 1999, Toronto Kurdish Information Centre)